Hmmm... Buekorps, Nystemten, et Brannlag som nettopp har vunnet 16.maikampen, regn 360 dager i året og skarre-R. Borte er Karl Johansgate, barnetoget og det trygge smilet til Harald i det han løfter armen rolig, vinker med den hvite hanskekledte hånden og smiler til akkurat deg der oppe fra balkongen. Det er nok av grunner til å bli skeptisk og en nasjonaldag i Bergen kan virke skremmende på de fleste østlendinger. Derfor endte fjoråret med skiene på nakken og feiring til fjells. Men, en gang må bli den første, tradisjoner er til for å brytes, forandring fryder, noen ganger må man bare la det stå til. Jeg var skeptisk, svært skeptisk, men: I år ble nasjonaldagen tilbrakt i Bergen by.
Og borte var Brannsupporterne, frem kom sola, i folketoget var det mye artig å se og jammen meg bor det en god del mennesker i Bergen også. Bunader fra hele landet, dresskledde herremenn, små barn med is i hele ansiktet, sliten russ, liten jente som gråter mens gassballongen stiger til vers, tett med folk over alt, utrolig bra gospel-konsert og et fantastisk fyrverkeri på kvelden, for bergensere liker fyrverkeri. Mye stemte og var absolutt bra i Bergen denne dagen! Men hvor var nasjonalfølelsen og entusiasmen til bergenserne? Hvor var alle flaggene og hurra-ropene? Hvor var de tallrike småsure men allikevel sjarmerende korpsene? Og hvorfor synger ikke folk? For maken til stille feiring av nasjonaldagen skal man lete lenge etter. Gi buekorpsbarna instrumenter, folket i gatene flagg og alle lov til å rope hurra(!) så begynner vi å snakke...
Terningkast 14 på en 20-terning + mozartkule for sjef fyrverkeri
Begynte sommerferien med en uke på tur i Pasvikdalen i Finnmark sammen med Jone og Kjetil.
